2 År med Mobbing og Hetsing i Scrappe Miljøet

Hei Hei

I går pupliserte Susanne Halseth sin historie om stygge og anonyme meldinger som hun hadde mottatt på sin blogg.

 Susanne er en flott scrapper, en flott person, å hun inspirerte meg til å fortelle min historie. Jeg har snart scrappet i 3 år, men min historie om hetsing og mobbing har vart nesten 2 år.

Jeg også, som Susanne spekulerte veldig om jeg skulle gå ut med dette, å grunnen til at jeg ikke gjorde det, er nok frykt for hvordan det blir tatt i mot.

Jeg som mange andre bruker hobbyen som terapi, vi får tankene bort fra det som plager oss, å bruker kreativiteten vår til å skape det vi vil med papir. 

Sånn er det for meg. Jeg har hatt en veldig tøff barndom, jeg er vokst opp med vold, løgner, forsellbehandling og sjalusi, alt dette på hjemme bane. I tillegg til dette var jeg mobbe offer på skolen i ti år, min trøst på den tiden var mat og bøker. Gjett om jeg elsket bøker, å gjør det enda. Ingen ting er bedre enn å sette seg ned med en bok, bevege seg inn i en helt ny verden, å bare glemme sin egen. Jeg var ikke flink på skolen, hatet gym og friminuttene var små mareritt. På videregående ble det en helt ny form for mobbing å utestengelse, jeg lærte at sjalusien ikke har noen grenser, så skolebøker ble redningen for meg. Det var først på videregående at det gikk opp ett lys for meg at jeg var flink til noe, å det var en helt ny opplevelse for meg.

Ettervert som man blir eldre, forventer man at disse tingene skal bli borte, at de dør ut, når de som var ung er blitt voksen. Voksne skal jo forstå hva mobbing gjør med ett annet menneske, men det finnes onde mennesker selv i den voksne verden.

Scrapbooking for meg er en lidenskap, jeg kan drømme meg bort i store og små prosjekter. Bruke detaljer som blomster, knapper wood, lag på lag med mønsterpapir. Å når jeg begynte for alvor å bli kjent med denne fargerike verden, fikk jeg den samme mestrings følelsen som jeg ikke har hatt siden Videregående. 

Min histore om mobbing, hetsing i scrappeverden startet for snart to år siden, å når jeg sto ansikt til ansikt med den, kunne jeg nesten ikke tro at det var sant.

 Jeg husker mitt aller første scrappetreff, det var så spennende å sitte ved ett stort bord sammen med mange andre som hadde den samme interresen som det jeg har. Jeg koset meg max, å jeg så sånn frem til vært eneste minutt jeg skulle sitte å være kreativ. 

En ting jeg gjør som person, å det gjør jeg hjemme også, selv om jeg er helt alene, er at jeg snakker med meg selv når jeg holder på med ett prosjekt. Jeg bobbler over, å er i min egen lille bobble av lykke. Jeg kan sitte å si at dette blir bra eller å så smart dette er. Det er settninger jeg sier til meg selv, å jeg tenker ikke over hvem som sitter ved siden av meg. Dette er den jeg er, og jeg er stolt av det jeg lager, å jeg holder det ikke inne når jeg er på treff. Det var slik min historie begynte.

I etter tid av det treffet forandret ting seg radikalt, å jeg hadde ikke peiling på hva som skjedde. Jeg begynte å legg ut prosjekter på facebook sider, å enkelte kommenterte med at jeg hadde stjelt andre sine ideer, at jeg ikke hadde egen fantasi osv. Det var rundt på denne tiden at jeg fikk vite at min oppførsel på treffet som var for flere månder siden, hadde blitt en egen snakkis. 

Måten jeg var, bobblende og sprudlende ble sett som at jeg var mye bedre enn alle andre. At jeg trodde jeg var best å ingen var bedre enn meg.

Allerede den gangen ble jeg så sjokert, fordi jeg er ikke en slik person. Jeg kunne aldri ha funnet på å si at jeg er bedre enn deg, at det jeg lager er bedre enn ditt. En av de tingene jeg elsker med denne hobbyen er at vi alle er forskjellig, å at det er min og din fantasi som setter grenser.

Mine opplevelser i barndommen, å de tingene jeg sliter med i dag, kunne jeg aldri ha gjort mot ett annet menneske. Ord er som gift, å det finnes INGEN kur på kuttene som er i sjelen som andre har sakpt.

i tiden etter kommer det flere kommentarer der disse personene får muligheten å legge dem igjen. jeg har som Susanne fått stygge anonyme meldinger på bloggen min, som jeg har slettet. 

Jeg var gjeste artist i Ett Trykk i August for ett år siden, det er noe jeg angrer på i dag. Det som skulle bli en opptur for meg, ble flere månder med skriverier på PM og på bloggen.

Allerede nå kan du sikkert se at jeg har mange skrivefeil, jeg har dyseleksi, men elsker å skrive. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har fått kommentarer på hvor mange feil jeg har i blogg postene. Så ille var det en gang, at jeg fikk en venninne til å gå over å rette dem for meg.

Jeg har før jul og etter Jul fått stygge meldinger direkte i sosiale grupper, jeg er blitt kalt for en tyv, fordi jeg lånte en dies og glemte å sende den tilbake. Diesen var nedpakket på grunn av flytting, å var bare ikke så lett å finne. Folk skrev at jeg burde bli anmelt, å hele tiden ba jeg om at dette skulle være en diskusjon mellom meg å henne det gjalt, som på den tiden var en av admin i gruppen. Det hele gikk faktisk så langt at dette kostet meg DT plass for en butikk, en av de som var med på dette, kjenner butikk sjefen veldig godt, å sa at hun og flere koms til å slutte å handle på den butikken hvis jeg fortsatte som DT. Jeg fikk faktisk ikke skrevet ett eneste blogg innlegg for den butikken.

 Dette førte til at jeg fikk scrappe sperre, å at jeg begynte å hate det jeg elsket.

Helt utrulig hva missforståelser kan føre til.

Jeg ble spurt om jeg ville komme tilbake til det treffet, da sa jeg rett ut om hun trodde at jeg kom på det treffe etter måten de hadde behandlet meg på, fikk jeg til svar: Kansje ikke.

Det som sjedde i den gruppen kostet meg også Gjeste Designer plassen hos en utfordringsblogg, fordi en av de som er DT der, var med på si at jeg burde bli anmelt.

Jeg har fått bilder av hemmelige grupper som er på facebook der folk har sakt sitt om meg. Det hele gikk så langt før sommeren, at jeg var på tur til å slutte med scrapbooking, fordi da ville ting ha vært så mye lettere.

 Kansje lettere for dem som ikke klarer ærligheten min, bobblingen min, eller ikke kan godta meg for den jeg er, men for meg ville det ha blitt ett sant helvette. 

I Norge er det mange utfordringsblogger, jeg brukte å elske utfordringer, helt til at jeg fikk meldinger på at jeg aldri kommer til å vinne i noen av dem eller komme blant topp 3, fordi jeg er meg.

Jeg har fått vite at på treff jeg har vært på, er jeg ikke ønsket rundt bordet der jeg sitter. Jeg har fått meldinger fra arrangsjører eller de som kjenner vertinnen at jeg ikke er velkommen mer. Jeg har fått vite at når jeg er på treff snakkes det ganske heftig om meg rundt om kring på bordene, å ikke på en pen måte.  At jeg har brukt treff for å fremheve meg selv.

Jeg er begynt å si, før ett treff starter at jeg kommer til å snakke med meg selv, men det er bare meg, å det har ikke noe med dere å gjøre. Jeg må fortelle dem hvem jeg er, jeg må si at jeg er fra Nord Norge og har ofte flere spøker eller kommentarer på lager som er ren tull. 

I dag ønsker jeg noen ganger at jeg heter noe annet enn Silje Kristin Aunan, fordi navnet har fått så mye stykt på seg at jeg som person vil nesten ikke ha det lengre, jeg kjenner meg ikke igjen i de som blir sakt og skjemmes i grunn fordi at jeg har latt det gå så langt. Jeg har faktisk vert inne på tanken på å lage en anonym blogg, med ett annet navn, slik at man kan se forbi navnet og på det som blir laget.

Jeg har ofte sakt at jeg ikke henter inspirasjon i fra andre å at det bare dukker opp av seg selv. Det gjør det, å jeg er svært glad i denne fantasien min, samtidig som at den noen ganger kan være en pest å en plage. Selv på grunn av dette, så blir jeg beskylt for at jeg stjeler inspirasjon fra andre. Det eneste jeg vil er å være meg selv, slik jeg kunne når jeg begynte med scrapbboking. 

Men vær gang jeg legger ut noe, er jeg så redd for å få beskyldninger for at dette er en kopi, at jeg har jukset, at jeg ikke har noen i denne verden siden jeg har tid til å scrappe. 

Det skal være helt unødvendig at jeg må forsvare den jeg er og hvorfor jeg er den jeg er, men jeg gjør det like vell. Jeg er den minst egoistiske personen i denne hobbyen, jeg mener at alle er kunstnere uansett hva vi lager, jeg mener at det er ingen andre som er bedre enn akkurat deg fordi vi har vær våre stiler. Alle har våre ting som vi er gode på, å så lenge jeg eller du er fornøyd, hvem bryr seg hva omverden har å si. Vi alle har våre forbilder, fordi de apilerer til oss med en stil som vi liker eller skulle ønske vi kunne. Slik vil det alltid være.

Men min største egenskap er kamplysten min, jeg har en stor dose med pågangsmot, å uansett hva mer som måtte komme, skal jeg finne den styrken til å fortsette å heve meg over det som måtte komme. Jeg vet ikke hvorfor enkelte finner glede i å skade andre mennesker med ord, men en ting vet jeg sikkert å det er at i bunn å grunn så er det ikke jeg som sliter.
Noe av dette er jeg nok skyld i selv, men jeg har aldri ønsket det som skjer nå.

Det er på tide vi går inn i oss selv, å tenke på hva kan jeg gjøre.
Miljøet skal ikke være full av gift, MOBBING er ikke greit å aldri løsningen.
Ett menneske kan ikke gjøre den store forskellen på det som skjer, men sammen kan vi gjøre en stor forskjell <3   

Uansett hvem vi er og hva vi lager er vi alle kunstnere.

Verden er stor nok for oss alle <3

Gjerne del denne historien på Facebook  ❤